Familieterapi og systemisk praksis

Å tenke systemisk vil si å tenke i helheter, relasjoner og sammenhenger. Den systemiske tankegang handler om hvordan vi skaper mening og sammenhenger i vår forståelse av verden. Systemisk teori er en erkjennelsesteori – en teori om hvordan vi vet det vi vet. Innenfor systemisk tenkning er det et grunnleggende utgangspunkt at det ikke er en objektiv virkelighet som kan forstås mer eller mindre korrekt. Ut i fra dette mener vi at barnevernfaglig arbeid alltid må se barnet i samspill med omgivelsene.

I konfliktfylt samspill mellom foreldre og barn eller ungdommer, benytter vi familiesamtaler og systemisk veiledning. Metodene vi benytter, med utgangspunkt i systemteori, er narrativ terapi og Løft. Vi benytter kommunikasjon med sirkulære og refleksive spørsmål. Vekstika bruker familieterapeutiske metoder som familiesamtaler, genogram, reflekterende team, eksternalisering og brevskriving.

Innenfor systemisk teori er vi inspirert av løsningsfokusert tilnærming der man er mer handlingsorientert enn innsiktsorientert. Terapeuten fokuserer på ressurser og mestring, empati og sympati, finne unntak og holde det i fokus. Mye av fokuset er å gjenoppdage egne ressurser, ferdigheter og erfaringer. Holdningen er at vi forandrer oss gjennom hele livet og små forandringer fører til store forandringer.

Alt henger sammen. Hvis problemet er stort og komplekst må løsningene skje i små trinn.

I narrativ tilnærming er målsettingen å hjelpe barnet, ungdommen og familien til å fortelle slik at fortellingene kan utvides eller nyskrives. Tenkningen tar for gitt at hele historien om barn/ungdom og familien ikke er fortalt. Gjennom samtaler bidrar vi til å finne fortellinger som handler om det motsatte av hva som representerer problemet. I denne sammenheng vil en samarbeide i forhold til eksternalisering av problemer og internalisering av foretrukne skritt. I narrativ praksis er det vanlig å bruke skriftlige virkemidler som terapeutiske/narrative brev.